tirsdag, januar 05, 2010

Elias elsker å dusje


Jeg tror vi er så heldige at vi har fått en liten badenymfe. For Elias elsker nemmelig både å bade og å dusje.
Jeg har en del ganger brukt å ta med meg lille Elias i dusjen når jeg selv skal dusje, og det har virkelig blitt en suksess. Han blir så rolig, og du ser hvor han koser seg. Virker som han liker å dusje like godt som han liker å bade i balja si.
Jeg har også et lite råd å komme med til andre mødre med babyer på samme alder som Elias.
Elias har noen dager hvor han sliter med magen. Og frustrasjonen står høyt når du har prøvd alt mulig av byssing og sånt.
Jeg har derfor funnet ut at det å ta han med i dusjen når han har vondt i magen er noe som fungerer veldig bra. Han roer seg helt, og slutter å skrike. Og det virker som han synes det er veldig gått å få strålen på magen sin.
Etter han har dusja bruker jeg å tørke ham for så å massere han med babyolje, noe som han også liker godt. Da blir han utrolig trøtt, og det virker da som magesmertene er borte.
Så jeg anbefaler alle å prøve det hvis den lille sliter med magen sin, det fungerer i hvertfall hos oss.

mandag, januar 04, 2010

Hevn

Jeg satt akkurat å funderte på noe litt spesielt, nemmelig hevn.
Og hvorfor i det hele tatt folk absolutt skal hevne seg på andre hvis de har gjort noe slemt mot dem.
Persnlig skjønner jeg ikke helt vitsen med hevn jeg. I dag har vi jo mange forkastelige former for hevn rundt om. Enkelte vil gjøre vondt mot de som har gjort vondt mot seg. Jeg kan jo se hvorfor de vil det, men samtidig ser jeg som sagt ikke vitsen med å være så hevngjerrig som enkelte i samfunnet vårt er i dag.
Hevn er jo egentlig ganske så bortkastet spør du meg.
Men hva om noen hadde gjort noe mot min lille Elias? hva hadde min mening vært da? og hadde jeg gjort da? jeg hadde nok virkelig ønsket hevn da jeg også.

Og hva med de som har blitt mobbet gjennom hele oppveksten? Jeg skjønner også at de ønsker hevn. Men alt avhegnger vel av hvilken form for hevn man tenker på.


Nei, liker ikke hevn jeg. Da er man med på å skape ufred og ondskap selv også. Så hva med å snu det andre kinn til? og gå med hevet hode?

torsdag, desember 31, 2009

Farvel 2009

Jeg må si at 2009 har vært et veldig innholdsrik år for meg og Mads. Mye har skjedd.
Og det største i livet vårt fikk vi oppleve i Mars, da vi fant ut at vi skulle bli foreldre.
Vi skulle om mange måneder få en helt ny hverdag, og livene våre skulle bli helt snudd. Men vi var bare veldig lykkelige da vi fant det ut.
Det er helt utrolig å få æren av å bære fram et barn, noe ingen må ta for gitt.
Selv hadde jeg ikke et fantastisk svangerskap, tvert i mot. Men selv med alle plager er jeg så utrolig glad for at jeg gjorde det, det er utrolig verdt det. Og jeg er utrolig stolt av meg selv som kom meg gjennom det, for det har gjort meg til en sterkere person. Jeg er nå mange erfaringer rikere.
Bortsett fra det å bli foreldre har det ikke skjedd så mye i 2009. Men det ene store er jo Bryllupet til Mads sin søster og turen vi hadde med mads sin side av slekta til Kroatia. En utrolig fantastisk fin tur. Kjenner jeg gleder meg til neste gang, men da blir det med barn for en del av oss!
For vi fikk en god nyhet i 2009 også, vi skal nemmelig bli tante og onkel, og Elias skal få sitt første søskenbarn. Vi gleder oss kjempe mye, og er så utrolig glad på Irene og Pål sine vegne. Dere er helt fantastiske, og jeg vet at barna våre kommer til å bli kjempe gode venner.
Ellers har jeg fått mange nye gode venner i løpet av 2009. Hadde det ikke vært for dem og Mads hadde svangerskapet mitt blitt enda tyngre enn det var!

Håper alle er fornøyd med år 2009, selv om det kanskje har skjedd mye på godt og vondt.
Farvel 2009.

Lite blogging

Nå har det gått opp for meg. Hvor utrolig lite jeg egentlig ha blogget her inne i det siste. Jeg må ha blitt den typiske kjedelige mammaen jeg, som vasker klær, rydder, lager mat osv.
Kanskje man kan kalle det husmor, husmor for mine to fantastiske gutter. Trives såklart utrolig godt med det, men jeg må jo virkelig finne rom for litt blogging her inne da. Kan jo ikke legge denne hobbyen på hylla og la bloggen tørke ut helt.
Bloggingen er jo et kjempe fint element for å uttrykke sine meninger, og fortelle om hverdagen sin.
Så jeg må virkelig bli flinkere, skjerpe meg skikkelige å trøke litt støv av denne bloggen.
Nå skal jeg være tilbake altså, og bloggingen skal fortsette!
Nå vet dere i hvertfall at jeg er her og at det bare er hverdagen som småbarnsmor som er travel.

torsdag, desember 10, 2009

En liten oppdatering

Jeg har vært utrolig dårlig på å blogge i det siste. Noe som kanskje ikke er så rart ettersom sønnen vår endelig har kommet til verden.
Det store mirakelet kom 17 dager før tiden den 27.11.09, og han er helt fantastisk. Verdens herligste og verdens finest. Noe enhver mor sier om sin egen baby!
Endelig har gutten fått navn også, og valget falt på Elias. Et kjempe fint navn som vi synes passer utrolig godt til den lille gutten vår, han ser virkelig ut som en liten Elias.
Ellers går alt bra her. Elias spiser som en hest, og sover godt, selv om han holder det gående en stund på natten.
Ikke vil han ligge i senga si om natta eller. Prøver iherdig hver kveld, men neida. Så tror jeg igjen skal prøve å ha vognbagen inne på rommet, for der vil han i hvertfall sove på dagtid.
I dag har vi vært på helsestasjonen å veid lille Elias, og nå veier han 3285, så han vokser godt og har gått forbi fødselsvekta si.
Elias hadde også sitt første butikkbesøk i dag. Virker som han trivdes godt, selv om han sov seg gjennom hele greia.
Nå sitter jeg her hjemme alene, men Elias sover i vognbagen sin.


En liten oppdatering fra meg og lille Elias gutten.

fredag, desember 04, 2009

Min fødselshistorie

Min fødselshistorie startet den 27.11.09 klokken 0800.
Jeg stod opp tidlig denne morgenen, for hadde time til kontroll på sykehuset for denne svangerskapsforgiftningen jeg hadde.
Jeg gikk som vanlig på do, tisset og ble sittende der en stund, men da rant det jo mer, og jeg tenkte jaja, var ikke ferdig å tisse da nei.
Så gikk jeg på vaskerommet, og da rant det enda mer ja. Og jeg skjønte at det nå var vannet som holdt på å gå.
Fikk så ringt sambo som hadde dratt på jobb for en time siden, måtte jo informere om at vi hadde et "problem" for nå holdt vannet på å gå litt etter litt. uansett hvor jeg gikk rant det, aner ikke hvor mange ganger jeg bytta bind og truse. Fikk jo også ringt føden, de sa jeg måtte komme nedover for sjekk, men at jeg sikkert ble sendt hjem.
Hjemme pakket jeg ferdig bagen mens jeg venta på som sambo som var på tur hjem.
Da han kom hjem tok det litt tid før vi kom oss i vei, klokken var vel da nærmere 0920. Guuud som det rant fostervann over alt, ante ikke at det var så mye som skulle ut jeg
Vått over alt for å si det sånn, hverken tisselaken eller håndklær hjalp!
Vel framme på sykehuset måtte vi vente ei stund, fikk så møte jordmora vi skulle ha, da var vel klokka nærmere 0945.
Denne jordmora virka veldig fersk og forsiktig, så jeg skal innrømme at jeg ble smånervøs, liker det best når det er litt "tak" i dem.
Ble så lagt på registrering, men jordmor sa jo at det er tydlig at jeg har vannavgang, for tissa på meg hadde jeg ihvertfall ikke gjort!
Registreringa viste en ganske så stressa baby med høy hjerterytme, og bt hadde skutt i været. Så legen ble tilkalt og jeg ble undersøkt, hadde da 2 cm åpning.
Riene var små og uregelmessige. Legen kunne så fortelle meg at jeg ikke ville bli sendt hjem, snarere tvert i mot. Hun sa at de kom til å sette på registrering på hodet til babyn, sånn at de fikk følge med ham tydeligere.
Jeg ville så bli satt på drypp for å få i gang riene. Guuud så spennende dette skulle bli. Vi ble så ført inn på fødestua vår, her skulle jeg få føde og møte gutten vår for første gang!
Det første de skulle var å sette på registreringa på hodet til gutten, og det var noe så sinnsykt vondt! Ikke godt at noe tøyer på livmormunnen når man bare har 2 cm åpning, husker tårene stod og jeg tenkte hvis dette er vondt kan jeg ikke tenke meg hvor vond fødselen vil bli!
Jordmora fikk ikke festa den, så måtte hente ei anna ei, hun fikk det heller ikke til. Men den 3 som kom fikk det til på første forsøk, for en lettelse. Men grunnen til at det var så vanskelig var visst fordi han hadde så masse hår på hodet, søte lillegutt!
Så ble dryppet satt på, innbiller meg at klokka da var nærmere 1200. Og fra første stund kunne jeg kjenne riene bygge seg opp. Jeg gikk også ofte på do, for å få tømt blæra til enhver tid,
Ikke så godt når man sitter med rier men.
Riene ble jo kraftigere og kraftigere, og baby sin hjertelyd ble også høyere og høyere.
Som sagt følte jeg ikke det var noe tak i jordmora jeg hadde fått så ble kjempe glad da vaktskifte kom. Og inn kom ei fantastisk jordmor.
Hun spurte om jeg kunne tenke meg å prøve lystgass. Men det hadde jeg ikke tenkt for alle sier man blir å kvalm av det.
Men etterhvert gikk jeg med på det. Men uansett hvor lenge jeg brukte det så følte jeg at det ikke fungerte i det hele tatt
Til slutt sjekka jordmor slangen, og joda der var det et svært hull, ikke rart jeg hadde vondt sa hun!
Hun spurte så om jeg kunne tenke meg å prøve akupunktur, og det sa jeg jo ja til måtte jo prøve noe før jeg kunne få epidural. Men disse nålene hjalp da hellere ikke! Og jeg ropte å banntes for disse riene som kom nå var så sabla vonde!!!!
Hun ville så sjekke for åpning, den var nå 3 cm!!! Arg, bare 3 husker jeg at jeg tenkte. jordmor gikk så ut en tur og ble borte i 15 minutter før hun og anestesi legen kom tilbake. Ååååå så lang tid som de bruker husker jeg at jeg tenkte, så for meg at hun brukte ei evighet på å trekke opp ei nål jeg ropte å bar meg, de fant så ut at de skulle gi meg spinalbedøvelse som virker fortere i stedet. Men da ropte jeg: NÅ KOMMER HAN!!!
Neida sa jordmor, du hadde bare 3 cm da jeg sjekka for 15 min siden så vi har god tid. Men jeg kødder ikke sa jeg han kommer nå!!! Så sa anestesi legen at kanskje det er lurt å sjekke på nytt? Jordmor sjekka på nytt og der var det 10 Cm åpning!!!
Jeg var i sjokk, jordmor også! Så anestesi legen kunna bare dra og jeg kunne starte pressinga! Det var en lettelse med full åpning, får nå var ikke smertene der lengre, de var borte. Nå var det bare en intens trykketrang.
Jordmor sa det er bare å presse når riene kommer, noe som var ekkelt for jeg kjente jo ikke riene Men pressa visst på riktige steder uansett. Det var så gøy, for i taket var det en avskrudd lampe så jeg kunne se alt som foregikk downstairs.
På andre trykk så jeg litt av hode og jordmor ba meg kjenne, og så herlig det var! utrolig glad for at jeg gjorde det. På 3 pressing kom hodet, og på 4 var han ute!! Brukte vel 15 minutter på å få ham ut.
Og det var seriøst ikke vondt i det hele tatt. Jordmor holdt også igjen hodet hele tiden så jeg ikke skulle revne. Kvinners underliv skal man ikke tulle med sa hun. Da han var ute var det på tide å få morkaka ut, jeg pressa mens hun dro og ute var den.
Helt utrolig å se det gutten har fått næring fra i disse måndene. Så skulle det sjekkes for rifter. Hadde fått ei oppi der, så visst ut som noen hadde satt en spade der. Pluss noen små pyntesting. ingen utvendige rifter. Og dette takker jeg jordmora for altså!!
Hør på jordmora dere til enhver tid jenter.
De sprayet på bedøvelses spray og sydde, alt gikk som en lek. Men likte ikke den biten da hun måtte oppi baken min med fingrene, men det gikk så fint så. Etter fødselen fikk jeg dusja og tissa osv, ingenting var vondt.
Jo, jeg har vondt i tennene men det er etter pressinga Jeg har hatt en utrolig fødselsopplevelse, og skulle ønske det var filma så jeg kunne se det igjen. Sitter her små sentimental nå, så mange følelser som svirrer!!! Trodde man kom til å være helt ødelagt etter en fødsel jeg, men neida. Alt er som normalt, ingen problemer med å gå på do eller noe, så ting kan gå så bra også.
Må også nevne at registreringa til baby datt av under fødselen og de plagdes med å finne hjertelyden hans.
Er visst derfor han bæsja når han kom ut og var små slapp, men alt gikk bra!!!

onsdag, november 25, 2009

Nytt besøk på St.Olavs

Mads følger med at registreringa går som den skal.

I dag har vi hatt et nytt besøk på St.Olavs hospital. Hele dagen startet med et jordmorbesøk. Og med forsatt høyt BT o positiv urinprøve ble vi sendt til St.Olavs.
Her ble det da utført en del undersøkelser osv som dere sikkert kan se på dette bildet jeg har lagt ut. Sitter her med CTG registrering. Det måtte mange glass saft til før det ble litt liv i gutten i magen, stakkar enn at vi måtte vekke han sånn da!

Denne registreringen var i hvertfall helt fin, så han hadde det bra han, men skjønner hans frustrasjon over at vi måtte vekke han.

Det ble også utført en UL, av en svensk lege jeg har vært inne hos før, synes han virker skikkelig flink. Han spurte om jeg syntes det var greit at han tok med seg noen medisinstudenter som kunne være med på UL og kjenne på magen min, jeg takket ja jeg, de må da lære et sted de også!!
Først klemte legen så var det studentene sin tur, og etterpå tippet de hvordan han lå, ganske komisk egentlig, menr ett hadde de i hvertfall. Ryggen ut mot min venstre side og hodet godt planta og så og si festa i bekkenet. Er litt vanskelig dette, for jordmødrene sier han er festa mens legene sier han ikke er det, smen med hodet ned ligger han i hvertfall.

Alt så bra ut på UL også, så han har vokst som han skal. Litt lite fostervann, men det var ikke farlig sa legen. Men er visst et typisk tegn på SF som jeg har.

Så nå blir det videre oppfølging på St.Olavs. Blir spennende å se om jeg får ha han i magen tiden ut eller om de foretar seg noe. Jeg har jo drømt at jeg skal føde 28 November, tro om det er en sann drøm?

I morgen skal jeg i hvertfall ringe for å få blodprøvesvarene og på Fredag blir det ny kontroll på sykehuset, ønsk meg lykke til!

fredag, november 20, 2009

"Kampen om Everest"


Jeg har den siste tiden fulgt med på dokumentaren "Kampen om Everest" på Discovery.
Her får vi et innblikk i mange klatrerers ferd opp mot verdens tak som det så fint heter.
Man får blant annet se klatrerene gå forbi masse lik. Jeg tenker det må være utrolig vanskelig for disse klatrerne å ikke tenke på at disse døde menneskene faktisk har en familie et eller annet sted der ute i verden, og disse har da måttet slå seg til ro med at Mount Everest ble disse personenes siste hvilested.
De kommer jo også over mennesker som faktisk er døende! Men som de ikke kan hjelpe. For på Mount Everest er det visst noe som heter at man ikke kan risikere sitt eget liv for et annet. Noe jeg skjønner kjempe godt. Men mange der ute tenker sikkert at det kan da ikke være så vanskelig å sende opp et helikopter eller annet redningsmannskap, men jo det er faktisk vanskelig. Vær, oksygen, radiosamband osv. Alt sånt MÅ være i orden for at en redningsaksjon skal klaffe og være vellykket.
Det værste er visst soloklatrerne, de tror jo de er uovervinnelige. Men på et fjell som Mount Everest blir alle små spedbarn igjen, og det er faktisk til tider snakk om liv eller død.
Man kan sette det på spissen og kalle det: Kampen om liv eller død.

Men nå tilbake til den dokumentaren. Jeg må si at en person som er med fascinerer med noe utrolig, og får meg til å tro at hvis man er sterk nok kan man klare det meste.
Denne personen heter Russel.
Russel er den personen som har samlet et topplag som han personlig skal sørge for at når toppen på den sikreste og beste måten.
Han følger nøye med været, og utstyret han bruker koster visst nesten like mye som en splitter ny bil her i landet. Grunnen til at han er å engasjert i dette er at han selv har mistet to venner til fjellet, og han vil derfor hjelpe andre til å ikke gjøre tabber på fjellet.
Kjenner jeg respekterer denne mannen så utrolig mye, han er faktisk en inspirasjon.
Jeg må si at det er enkelte svakheter i laget hans, men de gir meg i hvertfall en god latter når jeg ser på. Blant annet en Dansk Asmatiker som skal bestige uten oksygen, en svææær amerikaner som kun tenker på mat, en på 76 og lista blir bare enda lengre!
Anbefaler i hvertfall alle å ta en titt på denne dokumentaren, utrolig fascinerende og lærerik.

Jeg må også si at det er noe med Everest som fascinerer meg så utrolig mye. Hadde jeg vært klatrer og skikkelig sprek skulle jeg virkelig prøvd å bestige det. Og desto mer jeg tenker påd et, jo mer intressant blir den tanken. Men det kommer jo aldri til å skje. Men nå skal det sies at jeg har fått en ny drøm, en drøm om Everest! Fo jeg kunne også tenke meg å stå på verdens tak.

torsdag, november 19, 2009

Julegardiner, selv om man ikke er 90 år?


Nå nærmer julen seg med stormskritt. Og jeg må vel krype til korset og si at jeg snart kommer til å sette i gang pyntingen. Og det er av den enkle grunn at lillegutt kan jo finne på å komme når som helst, så derfor er det for oss greit å ha ting litt klart om ikke så alt for lenge.
Men det jeg hadde tenkte å skrive litt om her er Julegardiner og annet julestyr.
Det er vel egentlig sånn at julegardiner skal henges opp til første Søndag i advent, mens julepynten skal opp til 1 Desember, sånn er det i hvertfall her i huset.
Synes det er så utrolig koselig når jeg står opp om morgenene og det er mørkt i leiligheta og julestjerna lyser så fint opp i de mørke rommene.
Er vel kanskje egentlig vanlig policy å få opp det meste av julepynten når juleferien har startet, men jeg synes jula er så koselig at et par dager ekstra gjør ingenting.
Hører det er mange som sier at julegardiner er en unødvendig ting, som bare damer over 90 år henger opp. Nå er jeg ikke 90 år, men jeg synes julegardiner er utrolig koselig og noe jeg må ha opp i jula. På bildet jeg har lagt ved i innlegget ser dere julegardinene vi skal bruke i år. Synes de var kjempe lekre jeg, 4 panelgardiner til under 100 lappen, det er ikke dårlig altså!
Er jo også veldig koselig å ha julegardiner på kjøkkenet. Det har desverre ikke jeg, så lurer på om jeg skal titte litt rund å se om jeg kan finne noen, eller kanskje bare en liftgardin i rødt kanskje.

Jeg synes i hvertfall ikke at julegardiner er galskap, og heller ikke det å pynte litt tidlig. Men nå har jeg en god grunn da!

verdens tøffeste Puma sko, til verdens tøffeste gutt!


Her ser dere uten tvil verdens tøffeste Puma sko som verdens tøffeste gutt skal bruke. Og dise har verdens tøffeste Mormor kjøpt da hun var på tur i Tyrkia.
Var de ikke tøffe da? Både jeg, lillegutt og Mads ble utrolig glad for disse skoene, mamma er så snill at det. Fikk også masse andre babyklær fra Tyrkia, må si mamma har virkelig slått på stortromma, alt for snill er hun.